Planer vs. prosesser…
Det siste året har Herren lært oss noe vi antagelig aldri kunne lært på noen annen måte: at Han ofte er langt mer opptatt av menneskene vi blir, enn planene vi gjennomfører.
Jeg er et menneske som liker planer. Gjerne detaljerte planer. Helst med tidslinjer, delmål og fargekoder. Pagna er... ikke helt sånn.
Mange som kjenner kambodsjanere, vet at planer ofte oppfattes mer som retningslinjer eller forslag enn strategier man er forpliktet til å følge. Jeg har giftet meg med en sånn en, og har lært å ta utsagn som «først gjør vi A, så gjør vi B» med en god dose skepsis.
I misjonsarbeidet vårt har det vist seg å være enormt nyttig at jeg har utviklet en viss endringstoleranse! Det siste året ble ganske annerledes enn vi hadde sett for oss. Ikke fordi planene våre var dårlige, men fordi Gud hadde en annen vei enn den vi hadde tegnet opp.
Heldigvis tjener vi en Gud som har full oversikt og kan forberede oss på ting vi aldri kunne ha forutsett. Det siste året har lært oss at Gud ikke bare er opptatt av hva vi gjør, men av hvem vi blir mens vi gjør det.
Stabsbarna på klassetur med Fellowship Academy til Phnom Penh
Denguefeberen har sluppet taket, men vi kjenner fortsatt på etterdønningene i form av slitne kropper, tynnere lommebok og en dyp takknemlighet for alle som ba for oss. Midt i kaoset med sykehus og sykdom – der vi flere ganger var redde for å miste Pagna – stoppet alt arbeid opp.
Samtidig opplever vi at Gud brukte pausen til å sette oss på rett plass. Det er så lett å forveksle velsignelse med produktivitet. Gud gjør ofte sitt dypeste arbeid når vi ikke lenger har krefter til å gjøre vårt.
Selv tre–fire måneder senere kan vi kjenne oss ganske mørbanket etter hektiske arbeidsdager. Vi har fått en ny ydmykhet overfor egne begrensninger. Skoledagene har blitt kortere, hvilepausene mer nødvendige, og fordi sykdommen rammet akkurat idet vi skulle til å akselerere, har vi måttet skifte gir og gjøre ting både roligere og senere enn planlagt.
Men kanskje er det nettopp her vi igjen ser forskjellen på planer og prosesser. Til tross for en påtvungen pause har arbeidet til Emgrace fortsatt å vokse.
I slutten av april startet vi ledertrening av fremtidige lærere og bedriftsledere. De fleste av dem har ingen formell kompetanse å vise til på papiret. Likevel ser vi i dem noe som er vanskelig å sette på et vitnemål: karakter, tjenersinn, trofasthet og et potensial til å bli nøkkelpersoner i arbeidet fremover.
Det er ikke bygningene vi reiser eller prosjektene vi fullfører som har størst evighetsverdi. Det er menneskene vi får være med og utruste, lederne vi etterlater oss, og deres grunnfestede, evangeliserende og samfunnsforvandlende tro.
Utrolig nyttig å få hjelp til å løfte blikket og se liv og tjeneste med andre øyne!
Bilde fra vi tok med norgesteamet for å nyte utsikten fra Kirirum Mountain.
I begynnelsen av juni fikk vi besøk av et team fra Norge. De kom for å se nærmere på hvordan vi har det som familie og hjelpe oss å tenke langsiktig rundt livet og tjenesten i Kambodsja. Det ble en intens uke med lange og ærlige samtaler, mye bønn, mange spørsmål og et særlig fokus på hvordan misjonærbarna våre har det i alt dette. Det å reise ut med åtte barn er sjeldent. Vi vet at Gud har kalt oss hit som familie, og at barna våre kommer til å ha både gode og vonde minner fra barndommen, uansett hvor de vokser opp.
Samtidig byr det på noen utfordringer. Barn leker annerledes her enn i Norge, og voksne har en helt annerledes rolle i barns hverdag. Vi kjenner på savnet etter de voksne hjemme som tok seg tid til å invitere barna våre med på skogstur, fotballkamp eller en tur på lekeplassen. Det var en gave vi nok ikke forstod verdien av før vi flyttet hit. Vi drømmer om at flere internasjonale familier finner veien hit. Prosjekter kan vi bygge. Men et fellesskap må leves. Jeg tenker ofte tilbake på min egen oppvekst som misjonærbarn, og hvor mye «tantene» og «onklene» på skolen betydde for oss personalbarna. Kambodsjanerne vi tjener sammen med er flotte folk, men jeg ser behovet for flere forbilder som kan vise hvordan lek, nærvær og kjærlighet kan gå hånd i hånd med tydelige grenser.
I skrivende stund er de tre 12-15 åringene våre på “misjonærbarnleir”, der de får oppleve denne typen fellesskap. Det er vi veldig glade for (takk til dere som var med og sponset dem!).
Vår Sebastian (12) til venstre, med tre kompiser fra stabsklassen.
Vi hadde “graduation” og tok sommerferie den 24.juni. Det ble en flott seremoni der alle barna ble gjort stas på, flere opptrådte, vi fikk be for og tatt avskjed med voluntøren vår, Emilie. Det er fantastisk å merke hvordan barn og voksne har gjort inntrykk på hverandre i løpet av det halvåret vi har drevet skole sammen!
Når vi nå planlegger neste skoleår, kjenner vi en dyp takknemlighet for prosessene Gud har ledet oss gjennom.
Vi er takknemlige for at vi måtte starte i det små med stabsbarna, før tiden var moden for lærerutdanning. For at ungdommer som tidligere «bare» gikk i kirken, nå er blitt nøkkelpersoner og assistenter i skolen. For at sykdom tvang oss til å senke tempoet og skape mer rom for hvile og refleksjon. Og for at Guds timing gjorde at Emilie var her akkurat det halvåret vi trengte henne – til behov vi ikke engang visste at vi kom til å få.
Ingen av disse tingene stod i planene våre. Men alle har vært med på å forme både oss og arbeidet. Når vi nå legger planer, er det med en stor dose ydmykhet. Nybrottsarbeid går sjelden “som planlagt”. Men vi har med en Gud på laget som ser lenger enn vi gjør. Hittil har vi fått vandre i ferdiglagte gjerninger. Jeg ser ingen grunn til å tro at det vil endre seg.
«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
Efeserbrevet 2,10
Pagna holder på å spare til skjegg. Hva synes dere? Bilde fra tur til Kirirum Mountain, omtrent halvannen time fra der vi bor. På toppen er det like kaldt som i Norge om sommeren - frem med genser og skjerf!
Utreisen vår har vært preget av prosesser vi aldri hadde sett for oss. Her er noen raske tilbakeblikk. (Hvis du er fersk, ikke helt husker, eller fortsatt ikke er lei av å lese, kan du klikke på hvert bilde - så tar de deg med til gamle blogger fra disse idéene og tankene fortsatt var ganske ferske.)
I morgen, fredag, kommer endelig de to eldste tilbake fra eksamensturen sin til Norge - og vi blir fulltallige igjen!
Takk til alle dere som ber for oss!
Vil du motta nyhetsbrev 4 ganger i året, med litt mer sensitive opplysninger, og konkrete bønneemner? Skriv deg opp her! Ellers kan du følge Hilde på instagram @fruPhen eller Facebook (Hilde T. Phen) for enkle hverdagsglimt innimellom.
Har du lyst til å komme ned til Kambodsja og ta aktivt del i arbeidet vårt som voluntør? Vi lover en hverdag helt utenom det vanlige, og har bruk for alle slags folk!
Vil du gi en gave til arbeidet vi driver?
Kontonummer Emgrace:
1520.24.55023
Vipps Emgrace: 969393
Vil du gi en gave til oss som familie?
(Som misjonærer for Ungdom i Oppdrag,
er vi her uten å motta annen lønn enn gaver folk sender oss.)
Kontonummer familien:
3100.13.75701
Privat vipps: +47 47364467 (Hilde)
Vi trenger flere faste givere, både til arbeidet og til familien!
