Wow, vi er i gang!
Blir du overrasket over det jeg nå skal fortelle?
For to år siden, opplevde vi at Herren kalte oss til noe helt spesielt: at vi skulle starte en skole for kambodsjanske barn og misjonærbarn sammen, med høy kvalitet og moderne pedagogikk. Det skulle være en skole der hele familier, inkludert foreldrene, kunne gå. Der de ville gis verktøy til å komme seg ut av fattigdom, lære livsmestring og gjøre familiene til aktive deltagere i barnas liv. Et viktig kriterium var at skolen måtte være så god at vi ville sende våre egne barn dit.
Nå er dette i ferd med å bli virkelighet.
I pilotklassen er alle aldersgrupper samlet i studietimer der de jobber individuelt ut fra eget nivå og egne interesser. Niendeklassingen på bildet er over gjennomsnittet interessert i medisin og biologi for tiden, så da får han frihet til å tilpasse egne tekster, undersøkelser og prosjekter i henhold til det.
Vi har jobbet målrettet mot oppstart av skolen siden vi fikk visjonen. Hovedutfordringene nå er
1) at klasserommene i Prey Romeas er i så dårlig forfatning at vi er nødt til å gjøre større inngrep for å gjøre dem funksjonelle igjen.
2) at vi mangler nok kvalifisert personale til å undervise.
I skrivende stund rives det hullete taket, og nye lærere er under opptrening. Fantastisk nok, har vi fått en voluntør som er lektor i grunnskoleopplæring og sertifisert svømmeinstruktør. Mens hun er her, skal hun trene opp lokale ressurspersoner til å kunne gi svømmeopplæring, hjelpe til med kompetanseheving av lokale lærere, og utvikling av skoleformen vi har valgt.
Naturfags-kahoot med 1.klassing og 3.klassing etter at de har lært om hvaler og dyreliv i havet. Mens klasserommene pusses opp, er de fleste av timene inne i kirkerommet.
Våre egne barn er en nøkkelbrikke i å utvikle pilotversjonen av Fellowship Academy, som skolen heter. I første omgang er skolen kun tilgjengelig for stabsbarn og våre barn, med mål om å utvikle, teste og kvalitetssikre skolens pedagogiske og organisatoriske modell før en gradvis oppskalering. Neste år vil majoriteten av elevene være lokale, men jeg er veldig glad for at våre barn, som har erfaring fra både norsk, internasjonal og hjemme-skole, samt lokale barn med erfaring fra kambodsjansk skole, kan være med å påvirke både undervisningsformer og læringskultur.
Våre to videregående-elever planlegger, gjennomfører og evaluerer gymtimer, som ledd i egen dokumentasjon av gjennomført kroppsøvingsfag i henhold til norske læreplaner på vgs. Her er vår 18 år gamle datter i sving, sammen med både søsken og lokale barn.
Fra mars vil vi offisielt starte pedagogopplæring og kompetanseheving av voksne. På sikt, vil disse få mulighet til å få både teori og praksis innen engelsk, digitale ferdigheter, ledertrening og livsmestring. Mer om dette senere.
En betydelig utfordring så langt, er lokaler. Klasserommene trenger betydelige oppgraderinger for at vi skal kunne undervise der. Takene lekker, rommene mangler nødutgang, viftene er gamle og ødelagte, pultene fullstendig utslitt. Men vi er ikke redde for å gå i gang! Pultene har blitt skrudd fra hverandre, rusten pusset ned, metallet malt på nytt, nye bordplater satt på, pusset og oljet. Her brukes alt som kan resirkuleres, på nytt!
Gamle takplater demonteres, elektrisk anlegg planlegges på nytt (kanskje ikke ledningene helt inntil metallet denne gangen?), nødutganger hamres ut (Hilde insisterer på at alle rom må ha rømningsvei), maling velges. Vi må jobbe stykkevis, ettersom økonomien er stram, men litt etter litt, tar skolen form.
Vi har valgt å gjøre det meste selv, av tre grunner. For det første, gjør det at hver krone som er samlet inn, kan strekke så langt som mulig. Like viktig er det at alle generasjoner kan delta og utvikle eierskap til forvandlingene som skjer, for å så inn forvalterskap i fremtiden. Sist, men ikke minst: Gjennom oppussingsprosessen hever vi kompetansen til de lokale. Vi viser dem hvordan og hvorfor vi bruker verneutstyr, kjøper inn nødvendige maskiner (gresset ble klippet med saks og kjøkkenkniver for et par måneder siden!), jobber side om side med dem, forklarer hvorfor ledninger ikke bør ligge inntil glovarme metalltak…
I januar var Hilde både stresset over alt som måtte gjøres, og frustrert over kaoset før oppstart.
Da minnet Herren meg om å se det vakre i prosesser underveis.
Et spirende frø er like vakkert som ferdig frukt.
Når vi ber om frukt, gir Han oss frø.
Drømmen er Hans.
Han var der før oss, og kommer til å bli værende lenge etter oss.
Vi kan plante, vanne og forvalte - men det er Gud som gir vekst.
Gud nyter ikke bare våre ferdige produkter.
Han elsker å se progresjon mens den pågår.
Det ordet gav meg så stor ro og frimodighet. Nå nyter jeg å se skolen ta form, litt etter litt.
Av og til må vi tørre å satse, selv om ikke alt er på plass.
Det Herren begynner, fullfører Han!
Ønsker du å bidra til å støtte oppussingen av klasserommene våre?
Vi har startet en spleis, nettopp til dette!
Del og gi på https://spleis.no/fa2026 !
Har du lyst til å gi en enkeltgave til Emgrace, eller kanskje melde deg som fast giver?
Vippsnummeret vårt er #969393 og kontonummeret 1520.24.55023
Ønsker du å få tilsendt nyhetsbrev med litt mer sensitiv informasjon, så du kan være med oss i bønn fremover? Registrer deg her!
Ønsker du å komme som voluntør og jobbe for skolen eller menigheten en periode? Les mer her!
