Et lynkurs i denguefeber

For to uker siden ble datteren vår, Ann-Sopath (13) syk. Hun fikk feber med kraftige smerter i muskler, bein og ledd. Hun sa selv at hun aldri hadde hatt så vondt før. Vi vurderte å teste for dengue, men en lokal sa til oss at: «Hvis det hadde vært dengue, ville feberen vært på 40 – ikke 38–39. Og paracet ville ikke hjulpet.». Det hørtes overbevisende ut, så vi testet ikke. Da eldstejenta fikk lignende symptomer, gjorde vi samme feilen.

Natt til tirsdag ble både Pagna og Josef (15) syke med feber. Pagna fikk samtidig et kraftig migreneanfall - like kraftig som de pleier å være i Norge(!) - så jeg tok bare med meg Josef inn for testing. Jeg ville ikke utsette Pagna for det unødvendige stresset med å reise en halvtime på dårlige veier og ta blodprøve mens han hadde migrene. Da Josef testet positivt, fikk jeg lære masse om dengue:

Regntiden har kommet tidlig til Kambodsja i år (med regn allerede i slutten av februar!), og med eksplosjon av myggpopulasjonen fra stillestående vann, har dengue-sesongen åpnet tidligere enn vanlig. Vanligvis topper risikoen for dengue seg i juni-september.

Hva er denguefeber?

Dengue er en virussykdom som spres av mygg. Sykdommen kan variere fra mild til livstruende, og går gjerne i tre faser:

Feberfasen (dag 1-4)

Feberen kan være svært høy, men også lavere. Man opplever ofte kraftige smerter i muskler, ledd og bak øynene. (Sykdommen har fått kallenavnet “break-bone-fever”, på grunn av at disse smertene kan være så sterke). Hodepine, kvalme og noen ganger utslett - det var utslettet Josef hadde som gjorde at jeg ble sikker på at han burde testes. Ingen av de andre har hatt utslett. Paracetamol hjelper og anbefales mot feber og smerter ved dengue. Dengue gjør det lett å bli dehydrert, så vi har fått beskjed om å drikke svært mye væske og gjerne bruke drikke med elektrolytter. Drikker vi ikke nok, blir dehydrering en stor risiko, og da kan symptomer som hodepine, kvalme og svimmelhet forverres.

Dag 4-7, når feberen faller, regnes som den kritiske fasen.

Mange tror faren er over når feberen går ned, men det er da man må være mest oppmerksom. Da er det fare for væskelekkasje fra blodårene, og dermed økt risiko for blødninger, dehydrering og sirkulasjonssvikt. Man frykter også skade på organer som nyrer og lever. Uten behandling kan alvorlig dengue være livstruende, men med tett oppfølging på sykehus går det heldigvis ofte bra. Man tilfører væske intravenøst dersom pasienten ikke klarer å få i seg nok, tar daglige blodprøver, overvåker blodtrykk og hjerterytme nøye, og ved alvorlige blødninger kan blodtransfusjon bli aktuelt. Det finnes fire varianter av dengueviruset. Etter infeksjon blir man i praksis immun mot akkurat den varianten, men ved senere smitte med en annen variant øker risikoen for alvorlig dengue.

I restitusjonsfasen begynner kroppen å hente seg inn igjen,

væskebalansen normaliseres og energien kommer sakte tilbake.

Pagnas første dag på klinikken onsdag, med feber og sterke migrenesmerter.

Alvorlig dengue hos Pagna

Vi fikk beskjed om å komme tilbake til klinikken daglig for nye blodprøver. Så hver dag dro vi tilbake, med nye barn som måtte testes ettersom stadig flere i familien også ble syke. Nesten hele familien er smittet. Siden Pagna er fra Kambodsja, er det godt mulig at han har hatt dengue som barn. I tillegg trigget dehydreringen migrenen, så han ble veldig, veldig syk. Torsdag nådde feberen hans 41,3 grader - heldigvis var vi på klinikken da det skjedde, og hadde mange folk som ba for oss!

I går morges gikk feberen over, men han var kald og klam i flere timer, og så begynte kroppen å blø fra et gammelt sår. Da ble han lagt inn på sykehus. Pagna klarte knapt å gå. Jeg (Hilde) tror jeg sjeldent har vært så redd som da vi ble kjørt til sykehuset og jeg forsøkte å skrive melding til nærmeste familie, men skalv sånn på hendene at jeg ikke klarte treffe tastene.

Ettersom sykehuset har såpass mange pasienter innlagt med dengue, er den vanlige avdelingen der disse behandles, full. Pagna har derfor fått rom på barneavdelingen.

I skrivende stund får han all riktig behandling. Migrenen forsvant med feberen. Han er fortsatt kraftig dehydrert og ikke i form, og må bli her noen dager. Hilde er med ham på sykehuset nå som pårørende (er selv fortsatt i feberfasen, men jeg er ikke så veldig syk). Barna er hjemme med voluntøren. Fem av dem er syke i ulike stadier, men alle har heldigvis et langt mildere forløp.

Tusen takk til alle dere som ber for oss!

Utsikt fra sykehusvinduet om kvelden. Det er rart å være tilbake i storbyen! Jeg er virkelig glad for at vi ikke bor lengre unna gode sykehus enn vi gjør.